Nina hadde håpet på en omvisning på det lokale sykehusets laboratorie, og allerede første dagen tilbake på Mahe kom anledningen. Magnars svigerfar er konsulent og indremedisiner på sykehuset ( som har 250 senger) og ringte Magnar for å ta bilder av noen røntgenbilder som skulle brukes i en presentasjon. (Pasienten hadde utrolig nok -inhalert- en beinbit under et måltid uten å selv merke det.) Etter klarering av sjefen for laboratoriet på sykehuset fikk vi lov å bli vist rundt. Frank ble med som Ninas "hoff fotograf". Dessverre gikk det hele litt fort for seg og Nina hadde ikke hatt tid til å forberede seg, så rutinene ble ikke umiddelbart forstått. En resepsjon tok imot polikliniske prøver og pasienter før de ble sendt til rette laboratorium. Biokjemisk lab bestod av ett rom hvor seks personer var tilstede da vi ankom. De hadde en gammel Cobas-maskin hvor de vanligste parametrene (elektrolytter, glukose, enzymer o.l.) ble kjørt, de kjørte manuell klottemetode på INR og PT og de hadde et mikroskop hvor de differensialtelte leukocyttene. De kjørte senkning og hadde de samme tellemaskinene som Ninas lab bruker til telling av platerikt plasma. Et naborom ble brukt til bakteriologiske undersøkelser. Vi ble fortalt at i etasjen under befant blodbanken og serologisk lab seg, hvor sistnevnte kjørte virusundersøkelser for bl.a. AIDS og diverse tropesykdommer. Laboratoriet hadde ikke mulighet for å kjøre faktoranalyser eller tromboseparametre selv og heller ikke å sende prøver til andre laboratorier pga. sen postgang. D-dimer skulle visst ble satt igang snart, men foreløbig nøyde de seg med FDP-analyse.
Vi ble også fortalt at laboratoriet i sin begynnelse hadde hatt problemer med mangel på struktur og administrasjon, slik at reagenser ble bestillt først når de var brukt opp og ikke på forhånd. Da dette hadde blitt et stort nok problem, bestemte ledelsen seg for å ta affere, og en inder ble ansvarlig for å strukturere laboratorietjenesten. Han importerte flere indere som forsåvidt fikk orden på tingene, men de sliter visst ennå med å hele tiden ha nok med reagenser.
De ansatte hadde tre års utdannelse for å kunne jobbe der. En av dem hadde en master, og et par andre hadde Ph.d i tillegg til grunnutdannelsen. Ei av jentene spurte hvor lenge Nina hadde jobbet, og ble visst imponert over hennes 10 år. Selv hadde hun "bare" jobbet i to år. På grunn av dårlig tid rakk ikke Nina å spørre om kvalitetskontroller, rutiner, flyten i arbeidet, rapportering og slike ting som hun hadde ønsket. C'est la vie. :)
Nina
